kanne - Det Norske Akademis ordbok

kanne

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; kannen / kanna, kanner

genus

maskulinum / femininum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

kannen / kanna

ubestemt form flertall

kanner

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ka`n:ə]

ETYMOLOGI

av norrønt kanna

BETYDNING OG BRUK

beholder med hank og helletut

| jf. kaffekanne, tekanne, TV-kanne, vinkanne, vannkanne, spritkanne, oljekanne, smørekanne

SITATER

drikkeborde med kander, horn og bægre

(Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 36 1872)
kelneren kom med smørbrødet og kaffe i en kanne av sølv

(Dag Solstad T. Singer LBK 1999)
jeg skjenker meg mer kaffe fra kanna

(Trude Marstein Plutselig høre noen åpne en dør LBK 2000)

1.1

kanne med innhold

; mengde som rommes i en kanne

SITATER

en kande vin

(Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 96 1874)
237 kander sprit

(Dagsposten 1931/296/5/2)
[jeg] setter på kaffe, halv kanne

(Marie Landmark Hendelser uten navn 169 2017)

foreldet

nord-europeisk volumenhet, særlig brukt for drikkevarer

| i Norge og Danmark tilsvarende 2 potter (1,93 liter)

; jf. halvkanne og pott