kaie
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kaien, kaier 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kaien
ubestemt form flertall
kaier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kai`ə]
ETYMOLOGI
lydord; jf. svensk kaja, av gammelsvensk kaia; jf.
også dialektalt kå og dansk kå
BETYDNING OG BRUK
zoologi
svart fugl i kråkefamilien med askegrå nakke og kinn
| vitenskapelig navn Corvus monedula
EKSEMPEL
-
full som en kaie
SITATER
-
de hadde sin forening kaierne ogsaa – hvert klokketaarn i Rom hadde sin
-
kaiene fløy opp over poplene(Karsten Alnæs Bakenfor alle farger LBK 2008)
-
kraene fra kolonien av kaier(Karl Ove Knausgård Om våren 110 2016)