Det Norske Akademis Ordbok

kåk

kåk 
substantiv
BØYNINGen; kåken, kåker
UTTALE[kå:k]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk kåk, trolig samme ord som kak
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 (lite) husvære, bolig
SITATER
  • gå hjem til kåken, kjerring og unger
     (Solvejg Eriksen Brød i himmelen 13 1976)
  • han bodde i en ussel gammel kåk
     (Torfinn Haukås Med døden på fanget 89 1975)
  • det finnes selvsagt ikke noe å hugge ved med i denne kåken
     (Knut Faldbakken Insektsommer 88 1972)
  • han skulle påvise en kåk han hadde brukt som tilholdssted
     (Verdens Gang 1946/92/7/3)
  • alle bygger seg en kåk inne i villmarka
     (Arbeiderbladet 1963/6/3/4)
  • de får kåk for 4–500, hytter koster noe mer
     (Bergens Arbeiderblad 1968/97/18/2)
  • det var han som hadde fått henne opp i kåken på anlegget
     (Bjørn Rongen I jøkulens skygge 7 1957)
  • Gerd tok Axel med ovenpå for at han skulle beundre kåken deres
     (Dag Solstad 25. september-plassen 72 1974)
  • King hadde ventet seg en kåk som så ut som om den huset en aksjemegler
     (Morten Jørgensen Kongen av København 148 1997)
UTTRYKK
ha kåk(en)
være alene hjemme (slik at det kan holdes fest)
2 
metonymisk
 livlig fest (hjemme)
SITAT
  • han er stukket av etter en «tre ukers kåk», som ødela hele hjemmet
     (VG 1958/218/13/1)