juvel
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; juvelen, juveler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
juvelen
ubestemt form flertall
juveler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[juve:´l]
ETYMOLOGI
via tysk Juwel, middelnedertysk og nederlandsk juweel, fra gammelfransk joël, trolig fra middelalderlatin jocale 'kostbarhet, juvel'
BETYDNING OG BRUK
1
slepen edelsten
; smykke besatt med slepne edelstener
SITATER
-
som hun blinker af juveler!
-
[Rizzios] samling af juveler og kostbare stene har [dronning Maria Stuart] forøget af sine egne smykker
2
overført
noe fint og kostbart
; noe svært verdifullt
; perle
SITATER
-
barne- og ungdomsblad, indbundne avisføljetoner … og midt i alt dette en juvel: en bok av Topsøe
-
Kristiania-eruptivene var så å si juvelen i kronen i Norges geologi