jingo
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; jingoen, jingoer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
jingoen
ubestemt form flertall
jingoer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dʒi´ŋgo]
ETYMOLOGI
fra engelsk jingo, substantivering av jingo (interjeksjon); opprinnelig
brukt som trylleformel, i eden by jingo!, brukt
i refrenget i en nasjonalistisk revyvise fra 1878
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre og utenlandske (engelske og amerikanske)
forhold
ytterliggående nasjonalist