israelitt
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; israelitten, israelitter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
israelitten
ubestemt form flertall
israelitter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[israəli´t:]
ETYMOLOGI
avledet av Jakobs tilnavn Israel ('han som strider med Gud'), som
er blitt navn på det folk som nedstammer fra ham
BETYDNING OG BRUK
1
person tilhørende det semittiske folk Israel (særlig i
bibelsk tid og om eldre forhold)
; (troende) jøde
; hebreer
SITATER
-
se, der er en ekte israelitt, som er uten svik(Joh 1,47)
-
israelittenes sang ved Babylons flod ble en folkesang
-
de kristne skal ta med seg det de kan bruke av den hedenske lærdommen, slik israelittene tok med seg det de kunne bære etter trelldommen i Egypt
2
sjelden, uheldig
israeler
SITAT
-
israelittene kjøper opp halvparten av de diamanter Den Sentralafrikanske republikk produserer(Dagbladet 1969/124/8/5)