irritament
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; irritamentet, irritamenter 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
irritamentet
ubestemt form flertall
irritamenter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[iritame´nt]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
særlig medisin
stoff, middel som fremkaller irritasjon
1.1
overført
noe som fremkaller følelse eller handling
; tilskyndelse
SITAT
-
[Byron var] impulsiv, det psykiske irritament omsattes hurtig, da hemningen hyppig nærmest var rudimentær(Morgenbladet 1934/42/7/4)
2
noe som irriterer
; irritasjonsmoment
EKSEMPEL
-
parkering i sykkelfeltet er et irritament for alle syklister