ir
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; iren 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
iren
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i:r]
ETYMOLOGI
av dialektalt ire 'angre, grue for'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
uro
; urolig iver
; engstelse
SITATER
-
de hadde ingen ir paa sig efter at faa plads inde i kirken
-
nu skulde hun … ta det med ro. Ir og ank kunde hun overlate til ham