interpunksjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; interpunksjonen, interpunksjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
interpunksjonen
ubestemt form flertall
interpunksjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[intərpuŋkʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin interpunctio (genitiv interpunctionis), verbalsubstantiv
til interpungere, se interpunktere
BETYDNING OG BRUK
ortografi
tegnsetting i en tekst
; bruk av skilletegn
SITATER
-
Frimanns nu forældede retskrivning og interpunktion
-
retoriske interpunksjoner som gjorde replikkene mer muntlige
-
jf.han kjendte ikke interpunktationens hemmeligheder eller den kunst at drage aande paa rette sted(H. Meltzer Politinotitser (1874) 97)