insultere
verb
BØYNINGinsulterte, insultert, insultering 
preteritum
insulterte
perfektum partisipp
insultert
verbalsubstantiv
insultering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[insulte:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin insultare 'springe inn på, håne'; jf. tysk insultieren, fransk insulter
BETYDNING OG BRUK
litterært, nå sjelden
fornærme grovt
; håne
SITATER
-
De havde ingen ret til at insultere lensmand Krogstis gjæster i hans hus
-
det er af vigtighed, at hun ikke paa nogen maade insulteres(Lys og Skygge 1908/nr. 7/7 Kristian F. Biller)| fra novellen «Prinsens Hemmelighed»