Det Norske Akademis Ordbok

insulaner

insulaner 
substantiv
BØYNINGen; insulaneren, insulanere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
insulaneren
ubestemt form flertall
insulanere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[insula:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter latin insulanus, avledet av insula 'øy'; jf. suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
litterært, om utenlandske forhold
 øyboer
SITATER
  • Eva var ikke gammel i paradiset for hun tænkte paa figenbladet, og verdensomsejlerne traf kun faa insulanere under de hede zoner, som ikke kjendte beltet
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 548)
  • det populæreste befordringsmiddel [på Las Palmas] er en damptramvia, der er afdanket i Spanien, men har gjort furore blandt insulanerne
     (Nils Kjær Smaa Epistler 167 1908)
     | jf. damptramvia
  • langs bukten var plantet lange rekker av einerbusker som skulle syne de nasjonalkledde insulanere vegen heim!
     (Magasinet for alle 1945/nr. 7/22)