Det Norske Akademis Ordbok

inkvirere

inkvirere 
verb
BØYNINGinkvirerte, inkvirert, inkvirering
UTTALE[inkvire:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin inquirere
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 etterforske (i anledning av en rettssak)
; spørre ut (inngående, mistenksomt) som ved et forhør
SITATER
  • det kjendes vel mere eller mindre ondt for alle at inkvirere
     (Knut Hamsun Men livet lever I 39 1933)
  • «Dine forældre har først den ære at sé dig idag?» lød det inkuirerende
     (Jonas Lie Kommandørens døttre 11 1886)
  • en lapset klædt herre … fixeret Lona med et inkvirerende blik, som drev blodet op i hendes kinder
     (Rudolf Muus Maggi West, eller Solgt til hvid Slavinde 273 1914)
  • han var suspekt … . Alle hadde rett til å inkvirere ham
     (VG 11.09.1958/3)
  • vel tilbake i baren inkvirerte jeg om det nødvendige oppgjøret. – Hvor mye blir det?
     (Klassekampen 05.01.2015/7)
2 
politivesen
 pågripe, innbringe (til politistasjon) og undersøke (den pågrepne)
SITATER
  • truslene ble fremsatt under inkvirering og ransaking i arresten på politihuset
     (Nordlys 31.01.2002/6)
  • [mannen] ble inkvirert, etter å ha blitt vurdert som beruset
     (Stavanger Aftenblad 03.05.2013/8)
     | billedtekst