inkriminere
verb
MODERAT BOKMÅLinkriminerte, inkriminert, inkriminering 
preteritum
inkriminerte
perfektum partisipp
inkriminert
verbalsubstantiv
inkriminering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[inkrimine:´rə]
ETYMOLOGI
fra senlatin incriminare 'anklage'; jf. tysk inkriminieren, engelsk incriminate
BETYDNING OG BRUK
1
(indirekte) beskylde for forbrytelse, lovbrudd
; gi opplysninger, materiale som kan brukes til å bevise
noens skyld i forbrytelse eller lovbrudd
; involvere (noen) i en anklage
EKSEMPLER
-
vitnet skal ikke forklare seg om forhold som kan inkriminere ham selv
-
forvirre politiet ved å inkriminere uskyldige
-
enkelte kriminelle er dumme nok til å inkriminere seg selv med fotobevis
SITATER
-
føler du at aktor prøvde å inkriminere deg under utspørringen?(dagbladet.no 23.06.2015)
-
hvis hun snakket sant om nøklene … inkriminerte hun seg selv(Gert Nygårdshaug Pergamentet LBK 2013)
-
få arrestanter og vitner til å komme med inkriminerende opplysninger(Dagbladet 1986/265/6/3)
-
Vårt Land har valgt vinklinger som er egnet til å inkriminere den katolske kirke(Vårt Land 03.06.2015/24)
2
involvere, gjøre delaktig i forbrytelse
EKSEMPLER
-
jeg fortalte dem ikke om pengene for ikke å inkriminere dem
-
jeg gav ham bestikkelser i starten av samarbeidet for å inkriminere ham