inkardinasjon
substantiv
BØYNINGen; inkardinasjonen, inkardinasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
inkardinasjonen
ubestemt form flertall
inkardinasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[inkardinaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra nylatin incardinatio (genitiv incardinationis), verbalsubstantiv
til incardinare; se inkardinere
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen, om katolske forhold
innsettelse av en geistlig (i et bestemt bispedømme)
SITAT
-
i samme skriv, … der biskopen stadfestet inkardinasjonen, utnevnte han [presten] til sogneprest i den nyopprettede menighet(katolsk.no 06.10.2003)