Det Norske Akademis Ordbok

inhalere

inhalere 
verb
BØYNINGinhalerte, inhalert, inhalering
UTTALE[inhale:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin inhalare 'puste på'
BETYDNING OG BRUK
1 
medisin
 innånde medisin i støv- eller dampform
SITATER
  • [sjøluften kommer] strygende lige ind fra havet og lader én inhalere sit styrkende salt i lungerne
     (Jonas Lie Faste Forland 71 1899)
  • han inhalerte og han skyllet næsen
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 188 1930)
  • beruselsen som følge av inhalert eter har vært velkjent lenge
     (Jens Bjørneboe Drømmen og hjulet 29 1964)
2 
trekke (f.eks. røyk) ned i lungene
EKSEMPEL
  • man inhalerer ikke når man røyker sigar
SITATER
  • dr. Eger holdt cognacglasset opp under nesen og inhalerte dypt og stønnende
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 115 1952)
  • med ujevne mellomrom inhalerer [de] helium og får sånne Donald duck-stemmer
     (Jo Nesbø Flaggermusmannen LBK 1997)
  • Henning fisket opp en smal joint fra brystlommen, tente den og inhalerte voldsomt
     (Kjell Ola Dahl En liten gyllen ring LBK 2000)
  • man inhalerer [konjakkens] dufter, for så å rotere cognacen i glasset og enda en gang inhalere før drikking
     (Erik Lundesgaard Skikk og bruk LBK 2005)