ingrer
substantiv
BØYNINGen; ingreren, ingrere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ingreren
ubestemt form flertall
ingrere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i`ŋrər]
ETYMOLOGI
jf. svensk ingrer, finsk inkeroiset, middelalderlatin ingari (flertall ingarii), trolig til det finske stedsnavnet Inkere; navn på sideelv til Neva; jf. stedsnavnet Ingermanland
BETYDNING OG BRUK
sjelden, om eldre forhold
person tilhørende en østersjøfinsk folkestamme i det tidligere
Ingermanland
SITAT
-
de gamle vennerne som faren snakket saa meget om – kareler, ingrer, russer