impromptu
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; impromptuet, impromptuer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
impromptuet
ubestemt form flertall
impromptuer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[imprå´mtu], eldre [æmpråmpty:´]
ETYMOLOGI
fra fransk impromptu, substantivering av latin in promptu 'i beredskap'
BETYDNING OG BRUK
musikk, litteraturvitenskap
musikkstykke eller dikt som gir inntrykk av å være improvisert
SITATER
-
Med en femtidalerseddel. (Impromptu)| dikttittel
-
[jeg] søger i løse impromptuer at fastholde et par motiver og af dem skabe et slags heelt| ideer, påfunn
-
[mange senere komponisters verker er] «etterkommere» av Schuberts impromptuer
-
Peter Altenberg[s] miniatyrer og skisser kan minne om Schuberts impromptuer