Det Norske Akademis Ordbok

imperator

imperator 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; imperatoren, imperatorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
imperatoren
ubestemt form flertall
imperatorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[impera:´tor]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin imperator, grunnbetydning 'feltherre'; senere brukt som ærestittel for seierrik hærfører og fra Cæsars (100–44 f.Kr.) tid som herskertittel i tilknytning til keiserens navn; avledet av verbet imperare 'befale, regjere (over)'; jf. suffikset -ator
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 (mektig) hersker, keiser
SITATER
  • tenk hvor herlig å kunne gå sånn og være imperator
     (Erling Winsnes Sagadagen gryr – 72 1934)
  • mennesket Napoleon synker dypere og dypere jo høyere imperatoren stiger
     (Amalie Christie Mennesket og musikken 93 1948)
  • som en hånlig imperator skuet han ned på meg
     (Finn Alnæs Restdjevelens karneval 279 1992)
  • monarken var utstaffert som romersk imperator
     (Finn Jor Kjærlighetens gjerninger 99 1997)
  • Mark Aurel nølte ikke med å tilkalle statsmenn, feltherrer, konsuler og imperatorer til sin post ved Donau
     (Elsbeth Wessel Wien 35 1999)
2 
litterært, spøkefullt
 mektig, brysk og bydende person
SITAT
  • Mack, den imperator
     (Knut Hamsun Rosa 247 1908)