Det Norske Akademis Ordbok

ikkun

ikkun 
adverb
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i`k:un]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
eldre dansk form ikkun; sammentrukket form av gammeldansk ækki ūtan; jf. kun, kuns
BETYDNING OG BRUK
foreldet eller arkaiserende
 kun
; bare
SITATER
  • raabte de «hvorhen?» da bar ikkun hjertets banken svar
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 256)
  • stilt stod alt, ikkun mennesket myrded
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 107 1870)
  • [den] livsmods-sum, som stormvejr ikkun øger og formerer
     (Henrik Ibsen Digte 189 1875)
  • der var ikkuns undren hos menigheden
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 25 1923)
     | jf. kuns
  • [jeg er din trell] for ikkun et kys paa dit støvlebaand
     (Knut Hamsun Det vilde Kor 37 1904)
  • et provsteconsilium, hvor han og ikkun han havde parleret
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 22 1900)
  • han tar ikkun hale i snoren
     (Gabriel Scott Kilden 20 1918)
  • hun vred hænderne og stønnede, at hun var en ulykkelig kvinde, som sad her fangen i ikkun verdensglæder, som i et bur
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 149 1892)
  • ak, hvorfor elske, hvorfor haabe, tro, naar ikkun sorg og minders gift vil gro av det som livets kræfter burde hæve!
     (Nils Collett Vogt Digte i utvalg 35 1919)
  • hun het ikkun Anna og var fra Drammen
     (Herman Wildenvey Samlede Dikt I (1957) 22)