Det Norske Akademis Ordbok

hånt

hånt 
adverb
UTTALE[hå:nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
nøytrum av det foreldede adjektivet hån 'hånlig, foraktelig'
BETYDNING OG BRUK
foreldet, unntatt i uttrykk
 på en hånlig, foraktelig måte
SITATER
  • smiler endda haant en nar, da et smiil jeg ogsaa har koldt som staalet
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 19)
  • han lo hånt
     (Bjørnstjerne Bjørnson På Guds veje 317 1889)
UTTRYKK
late hånt om
litterært
 uttale, vise sin ringeakt for
; forakte
  • man skulde ikke lade saa haant om det, som «tar sig ud»
     (Arne Garborg Trætte Mænd 25 1891)
  • [du] lod haant baade om gud og mennesker
     (Nils Collett Vogt Familiens sorg (1914) 193)
  • hun lot haant om alle baand
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 257 1917)
  • man skal … ikke la haant om en kultur, som har skjænket en stor del av menneskeheten haab og trøst i snart to tusen aar
     (Øvre Richter Frich Journalisten og filmstjernen 184 1929)
  • de skjulte krefter som bor i mennesket og som den såkalte «videnskap» later så hånt om
     (Stein Ståle Åndemasken 48 1943)
  • hun lot hånt om krøll- eller hockeyskøyter, og brukte alltid lengdeløp
     (Jens Bjørneboe Under en hårdere himmel 68 1957)