Det Norske Akademis Ordbok

huner

huner 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; huneren, hunere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
huneren
ubestemt form flertall
hunere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hu:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt húnar (flertall húnir), jf. dansk form hunner, fra middelalderlatin hunni (flertall), trolig fra kinesisk
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 medlem av et mongolsk, krigersk rytterfolk som brøt inn i Europa ca. 375 e.Kr.
SITATER
  • [i året] 444 førte Attila sine hunner … til Italien og Gallien
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,2 134)
  • som hunnernes ville horder stormet [sommergjestene] mot sør
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 57 1949)
  • den ødelagte barokkperle av en by, Vukovar, ble ødelagt for alltid. Her hadde «hunerne», de klassiske bymordere, vært på ferde
     (Elsbeth Wessel Wien 15 1999)
  • hunerne, et sentralasiatisk nomadefolk, [trengte] frem til Svartehavs-området
     (Bergljot Solberg Jernalderen i Norge 69 2000)