Det Norske Akademis Ordbok

hulning

hulning 
substantiv
BØYNINGen; hulningen, hulninger
UTTALE[hu:`lniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til hule, avledet med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
det å hule(s)
2 
fordypning
; senkning
; grop
SITATER
  • i hver fordybning og huling var der damme og vandansamlinger
     (Bernhard Herre En Jægers Erindringer 45 1850)
  • sorte, dybe hulninger ligesom nedskaarne tvertigjennem snebræerne
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 60 1858)
  • øinene stirrede ud af deres hulinger
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 102 1892)
  • der var endnu hulningen efter hendes hode i puden
     (Sigbjørn Obstfelder Skrifter II 113 1917)
  • føttene fant trappa og satte seg sikkert ned i hulningene på de slitte trinene
     (Liv Lundberg En vei lå åpen 8 1939)
  • nå, med streifet av lys over ansiktet og de dype hulningene under kinnbeina, likner han igjen den broren han avskyr
     (Pernille Rygg Det gyldne snitt LBK 2000)
  • grotten har mørke hulninger og skygger
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)