Det Norske Akademis Ordbok

hindu

hindu 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; hinduen, hinduer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
hinduen
ubestemt form flertall
hinduer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hi´ndu]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via engelsk hindu, fra persisk, grunnbetydning 'India'; opprinnelig om elven Indus; jf. sanskrit
BETYDNING OG BRUK
tilhenger av hinduismen
SITATER
  • det er et fortrin, hinduernes religion har for den christelige; at den mere indskjærper pligter mot dyrene
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,1 355)
  • med bandasjen som en turban rundt hodet så han ut som gjenferdet av en myrdet hindu
     (Jens Bjørneboe Haiene 105 1974)
  • han har forsøkt å megle mellom hinduer og muslimer, blant annet i Kashmir, i over ti år
     (Elisabeth Eide Utviklingens hjul LBK 1997)
  • under britene fikk hinduene, som utgjorde flertallet av befolkningen, stadig mer makt og innflytelse [i Indina], og muslimene følte seg stadig mer oversett
     (Erika Fatland Høyt 115 2020)