hiatus
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; hiatusen, hiatuser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
hiatusen
ubestemt form flertall
hiatuser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hia:´tus]
ETYMOLOGI
fra latin hiatus, til hiare 'gape'
BETYDNING OG BRUK
1
medisin
kløft
; åpning
2
språkvitenskap
sammenstøt av to vokaler som ikke danner diftong (f.eks.
i ordet ruin)
3
metrikk
sammenstøt av ords (eller stavelses) endevokal og neste
ords (eller stavelses) begynnelsesvokal (f.eks. vi iler)
SITATER
-
en ret kritiker var på smagens vegne forpligtet til at føle sig forarget over hiater| fra forfatters fortale
-
Verlaine [løste] paa alle de traditionelle baand: reglerne om hiatus, om den stumme e, cæsur, rim og overskridelser