Det Norske Akademis Ordbok

hertug

hertug 
substantiv
BØYNINGen; hertugen, hertuger
UTTALE[hæ`rtug]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hertogi, fra middelnedertysk hertoch, grunnbetydning 'hærfører'; første ledd hēr, som tilsvarer norrønt herr; se hær, annet ledd av germansk *-tuqan 'fører', beslektet med latin dux 'fører'
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 fyrste som regjerer over en landsdel
SITATER
  • I kalder ham [Skule] endnu for jarl; ved I ikke, at kongen har givet ham navn af hertug?
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 79 1872)
  • mordet paa de svenske hertuger
     (Sigrid Undset Kransen 170 1920)
  • hertugene av huset de la Roche, som i det 13. århundre var storherrer over Athen og Beotien
     (A-magasinet 30.08.1930/10 Sophie Wereide)
  • da det ikke så ut som om Florens’ hertug, Cosimo I. de’ Medici var ivrig for [krig], våget Siena alt å håpe på fred
     (Asta Graah Bolander Siena 133 1930)
  • ironisk
     
    de hadde tålt den hertugen lenge nok
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 227 1931)
     | storkaren
2 
i enkelte land; i nyere tid
 innehaver av høyeste adelstittel
SITAT
  • når de endelig møtte en hertug på sin vei, så kunne de kalle ham Your Grace
     (Gerd Brantenberg Ved fergestedet 163 1985)