heklung
substantiv
BØYNINGen; heklungen, heklunger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
heklungen
ubestemt form flertall
heklunger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[he`kloŋ]
ETYMOLOGI
etter norrønt heklungar (flertall), trolig avledet av hekla; se hekle; etter tilnavn brukt av kong Sverre
(1150–1202) og hans tilhengere birkebeinerne
BETYDNING OG BRUK
om middelalderforhold; mest i flertall
mann i kong Magnus Erlingssons hær
SITATER
-
ti her kan ingen av os vente at beholde livet, om han kommer i heklungers eller vikveringers vold
-
Skien nævnes første gang i 1184; det fortælles i Sverres saga at Heklungerne i slaget ved Norefjorden brukte hardstein eller brynestein som de hadde med fra Skien