Det Norske Akademis Ordbok

harselere

harselere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLharselerte, harselert, harselering
preteritum
harselerte
perfektum partisipp
harselert
verbalsubstantiv
harselering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hars(ə)le:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk harceler 'pine, plage', avledet av verbet herser 'harve'
BETYDNING OG BRUK
nå bare med preposisjonsobjekt
 spotte
; gjøre narr (av)
; drive gjøn (med)
EKSEMPLER
  • harselere over noe
  • harselere med noen
  • komikeren harselerte over dobbeltmoralen i samfunnet
  • opposisjonslederen harselerte med statsministeren i talen sin
SITATER
  • søg ingen støtte i den beskyldning at jeg harcellerer Dem
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter V,2 172)
  • [bladet «Statsborgeren»] antog en mere bidende og harcellerende tone
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter V,1 328)
  • harcellere smaastadsfolk
     (Jonas Lie Samlede Digterverker VI 4)
  • jeg har for en stor del harcelleret mig selv i «Bondestudentar»
     (Arne Garborg Mogning og manndom II 335 (1896))
  • «Det har han godt av den krye fanten, – han, som har harzeleret mig slik!»
     (Rudolf Muus Paa jagt efter Blenda Svanholm 32 1919)
  • hun tillot seg å harselere over foreldrenes bekymring for hennes peppermøtilværelse
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv LBK 1997)
  • spørsmålet [var] kanskje for alvorlig til å harseleres med
     (Marita Liabø Han liker meg LBK 2001)