harpe
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; harpen / harpa, harper 
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
harpen / harpa
ubestemt form flertall
harper
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ha`rpə]
ETYMOLOGI
muligens til dialektalt verb harpe 'rykke (i snøre)', som kan være avledet av harpe fordi
håndbevegelsene kan ligne
BETYDNING OG BRUK
fiske, dialektalt
fiskeredskap som består av et langt snøre med mange kroker
eller sluker på og søkke i enden
| jf. hekle
EKSEMPEL
-
ta makrell med harpe
SITAT
-
enorme makrellmengder er de siste dagene tatt på harp fem-seks timer ut av Egersund(Aftenposten 1959/516/4/7)