hai - Det Norske Akademis ordbok

hai

substantiv

BØYNINGen; haien, haier

UTTALE[hai]

ETYMOLOGI

fra nederlandsk haai, opprinnelig fra nordisk, samme ord som hå

BETYDNING OG BRUK

zoologi

fellesbetegnelse for bruskfisker med gjeller på siden av hodet, munn på undersiden og tenner i flere rader bak hverandre

SITATER

selachoidei: den stub svømmer jeg rat, og hajer er der vel neppe her hvor saamange dampbaade gaae

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,7 356)
jeg saa haiens rygfinne

(Jonas Lie Samlede Digterverker X 129)
det hadde vært bedre for [de forliste] hvis de var gått i haiene alt nu

(Aksel Sandemose Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 23 1950)

overført, nedsettende, især som annetledd i sammensetninger

person som på en grisk og hensynsløs måte skaffer seg vinning (på andres bekostning)

| jf. aksjehai, bolighai, børshai, domenehai, finanshai, hushai, landhai, narkohai

SITATER

mennesk’hedens hajer

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 232)
rigtignok er vi «haier», men vi skal ikke æte dere raa

(Øvre Richter Frich Kaperens klør 56 1915)
[Allen] Klein ble på 1960- og 70-tallet regnet som en av «haiene» i manager-bransjen

(Stavanger Aftenblad 07.07.2009/21)
jf.

pirattaxiene … sirkler rundt som haier i gatene og natten

(Karl Ove Knausgård Om våren 104 2016)