gurte
verb
BØYNINGgurtet, gurtet, gurting 
preteritum
gurtet
perfektum partisipp
gurtet
verbalsubstantiv
gurting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[gu`rtə]
ETYMOLOGI
jf. svensk gorra 'harke opp'
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
gulpe
; rape
SITAT
-
det gurter litt [furtent] i jorda når de svære klolignende hakkene tar og rusker den opp
2
ymte
; antyde