guffe
verb
MODERAT BOKMÅLguffet, guffet, guffing 
preteritum
guffet
perfektum partisipp
guffet
verbalsubstantiv
guffing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[gu`f:ə]
ETYMOLOGI
avledet av guffe (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
guffe på
muntlig
legge i vei, kjøre på (med høy intensitet, uten å la seg
forstyrre eller stanse)
-
jf.[han] lemper pappkassene inn bak [i bilen] og guffer opp til den oppgitte adressen
-
kjøkkensjefene guffer på med skum og pureer av alle slag(Aftenposten 14.06.2008/12)
-
jeg vingler veldig de første [sykkel]turene … men etter den tredje turen guffer jeg på(Wenche-Britt Hagabakken Kjære Jonny Henriksen LBK 2008)
-
målet var å ta løyperekorden. Jeg gikk offensivt ut, guffet på så mye jeg klarte(Fædrelandsvennen 29.10.2012/18)
guffe opp
muntlig
øke (lyd eller hastighet)
-
guffe opp lyden
-
høyttalerne tåler at man guffer opp litt
-
etter å ha hørt dunkende rockemusikk i tre hele dager så guffer du ikke akkurat opp bilstereoen eller walkmannen på hjemturen(Nordlys 15.07.1989/29)