Det Norske Akademis Ordbok

grunne

Likt stavede oppslagsord
grunne 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLgrunnet, grunnet, grunning
preteritum
grunnet
perfektum partisipp
grunnet
verbalsubstantiv
grunning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[gru`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. norrønt gruna '(mis)tenke, tvile (på)'; påvirket av middelnedertysk grunden; se grunne
BETYDNING OG BRUK
tenke dypt og lenge (på, over noe)
; fundere
; gruble
; spekulere
EKSEMPEL
  • se grunnende på noen
SITATER
  • salig er den som … har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt
     (Sal 1,1–2)
  • en mand som har gransket og grundet alle sine dage
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 282 1873)
  • [ting] som vi grunder os sort over, som det heder
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 392)
  • Isak hadde ofte grundet paa denne gaate selv
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 179 1917)
  • som om [elven] grundede dybsindig over tilværelsens gaader
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 57 1903)
  • [de] grunnet på gåter
     (Vigdis Hjorth Gjennom skogen 65 1986)
  • jeg blir sittende i timevis og grunne på det som har skjedd
     (Ketil Bjørnstad Til musikken LBK 2004)
UTTRYKK
grunne ut
finne ut ved å tenke dypt og lenge
 | jf. utgrunne
  • hvis elskov grunder sit eget væsen ud, da går den under
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 45 1873)
  • [hun ville] grunde ud, hvor han havde gjort af de blaa [klærne]
     (Jonas Lie Gaa paa! 196 1882)
  • en mening var det visselig med alt, sjøl om den ikke øyeblikkelig kunne grunnes ut av den ringe menneskeforstand
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)