Det Norske Akademis Ordbok

gruble

gruble 
verb
BØYNINGgrublet, grublet, grubling
UTTALE[gru`blə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nedertysk grubeln, grunnbetydning 'grave'
BETYDNING OG BRUK
tenke nøye, grundig og lenge (på noe for å komme til klarhet over det)
; spekulere
; filosofere
EKSEMPEL
  • gruble over, på noe
SITATER
  • i ensomheden grubler man
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 19 1873)
  • leve, virke, handle. Ikke sidde her og gruble og ruge over uløselige gåder
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 106 1886)
  • jeg grubler nu paa en ny bog
     (Knut Hamsuns brev I 22)
  • jeg grubler sønder og sammen mine figurer og kommer ingen vegne
     (Knut Hamsuns brev II 163)
  • han grublet på hvorfor han ikke hadde reist lenger
     (Liv Køltzow Verden forsvinner 168 1997)
  • [Gunvor] Hofmos energi vendes, fra det utadvendt agerende til det innadvendt grublende
     (Jan Erik Vold Mørkets sangerske 499 2000)