Det Norske Akademis Ordbok

gladiator

gladiator 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; gladiatoren, gladiatorer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
gladiatoren
ubestemt form flertall
gladiatorer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[gladia:´tor]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin gladiator, avledet av gladius 'sverd'
BETYDNING OG BRUK
i antikken
 person (ofte slave eller krigsfange) opplært i våpenbruk for å delta i offentlige kampleker
SITATER
  • nå hadde den blå gladiatoren kølla i sin venstre hånd, og ingen visste hva han kunne utrette
     (Atle Næss Kraften som beveger 196 1990)
  • overført
     
    var det noe ytterligere offer, noen enda mer utspekulert form for selvutslettelse denne morderiske gladiatoren kunne kreve for å holde opp å slå
     (Knut Faldbakken Eksil 18 1997)
  • et øyeblikk følte Alf seg som en gladiator på arenaen i det gamle Colosseum
     (Jan Kjærstad Kongen av Europa LBK 2005)