Det Norske Akademis Ordbok

gevir

gevir 
substantiv
BØYNINGet; geviret, gevirer
UTTALE[gevi:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dansk gevir, trolig flertallsform til tysk Geweih, middelhøytysk gewige
BETYDNING OG BRUK
horn, hodepryd av ben hos hjortedyr, som felles hvert år
SITAT
  • en elg krysset dalen, mulen framover, det brune geviret favnet vidt over hodet
     (Ailo Gaup Trommereisen LBK 1988)