Det Norske Akademis Ordbok

gepider

gepider 
substantiv
BØYNINGen; gepideren, gepidere
UTTALE[gepi:´dər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin gepidae (flertall), av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
historie
 medlem av en germansk folkegruppe som skal ha utvandret fra Norden og som til slutt bosatte seg i den romerske provinsen Dacia, hvor deres rike gikk til grunne i 567 e.Kr.