gepider
substantiv
UTTALE[gepi:´dər]
ETYMOLOGI
fra senlatin gepidae (flertall), av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
historie
medlem av en germansk folkegruppe som skal ha utvandret
fra Norden og som til slutt bosatte seg i den romerske provinsen Dacia,
hvor deres rike gikk til grunne i 567 e.Kr.