Det Norske Akademis Ordbok

geipe

geipe 
verb
BØYNINGgeipet / geipte, geipet / geipt, geiping
UTTALE[jæi`pə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt geipa
BETYDNING OG BRUK
1 
(som reaksjon på noe) fortrekke munnen, gjøre grimase (for å erte, håne, vise misnøye)
EKSEMPEL
  • han sa æda bæda og geipet til oss
SITATER
  • de gjeipte lønlig, naar han fik tilslaget paa et gammelt, morkent skap
     (Peter Egge Inde i Fjordene 13 1920)
  • soldatene gjorde mine og geipet etter ham, så noen av de omstående måtte le
     (Nils A. Ytreberg Timeglasset 74 1952)
  • dragestilen … var en arkitektur i tre, med åpne glassverandaer, dyprøde vegger og geipende dragehoder
     (Thomas Thiis-Evensen Europas arkitekturhistorie 131 1995)
  • det kjentes godt å geipe til speilbildet: være frekk, men ikke horete. Selvsikker, men ikke billig
     (Kjell Ola Dahl En liten gyllen ring LBK 2000)
UTTRYKK
geipe etter
geipe til en etter at vedkommende har snudd ryggen til
  • et par av fyrene gjepte efter ham
     (Aftenposten 1932/608/1/5)
geipe til/av
gjøre narr av
; ironisere over
  • han elsker å geipe til alt og alle
  • han mjauede som om han jeipede af os
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 117 1916)
1.1 
muntlig
 være på nippet til å gråte
 | jf. geip
2 
gjøre grimaser
; rekke tunge
SITAT
  • være barnslig, geipe og vise fingeren
     (Marita Liabø Han liker meg LBK 2001)