Det Norske Akademis Ordbok

fullkommengjørelse

fullkommengjørelse 
substantiv
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til fullkommengjøre, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
litterært
 det å gjøre fullkommen
SITATER
  • [Villani, Arnolfo di Cambio, Dante og Giotto] staar som fuldkommengjørelsen av middelalderens aandsliv
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 5–6 1927)
  • den etiske dyktig-gjørelsen [er] en gradvis og delvis fullkommengjørelse av noe som har iboende muligheter
     (Knut Erik Tranøy Thomas av Aquino som moralfilosof 54 1957)
  • Aristoteles knytter sin tenkning opp mot bevegelsen og fremdriften mot fullkommengjørelse – der det gode er alle tings målsetning
     (Adresseavisen 26.02.2010/3/2)