Det Norske Akademis Ordbok

forvinne

forvinne 
verb
Informasjon
BØYNINGforvant, forvunnet, forvinning
preteritum
forvant
perfektum partisipp
forvunnet
verbalsubstantiv
forvinning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårvi´n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk vorwinnen; jf. norrønt fyrirvinnast 'unnlate; gi opp'
BETYDNING OG BRUK
litterært
 komme over følgene av (noe skadelig, f.eks. sykdom, sorg)
EKSEMPEL
  • tapet av sin hustru har han aldri forvunnet
SITATER
  • chilenerne [ville ikke] være istand til at forvinde følgerne, om de tabte et saadant [slag]
     (Den Norske Rigstidende 11.02.1822/3)
  • man har forvundet den første heftige sorg
     (H. Schulze Fra Lofoten og Solør 59 1865)
  • å det savn, vilde De såmæn let forvinde
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 98 1879)
  • hans far havde aldrig rigtig forvundet det fald
     (Thomas Krag Ada Wilde 74 1896)
  • hun [hadde] givet ham en ny ydmygelse, som aldrig helt vilde forvindes inde i hans bryst
     (Peter Egge Hjærtet 189 1907)
  • jeg maa væk herfra [før] Ribeira forvinder kloroformnarkosen
     (Aftenposten 22.11.1914/5 Øvre Richter Frich)
     | fra kjellerføljetongen «Havets øine»
  • det vil i bedste fald ta meget lang tid, før den værste skade [etter verdenskrigen] kan forvindes
     (Samtiden 1917/2 Fridtjof Nansen)
     | fra artikkelen «Nordens stilling og opgaver under og efter krigen»
  • nar de … hadde forvundet den sorg hun kom til at gjøre dem
     (Sigrid Undset Kransen 195 1920)