Det Norske Akademis Ordbok

forse

Likt stavede oppslagsord
forse 
verb
BØYNINGforså, forsett, forseelse
UTTALE[fårse:´]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk (sik) vorsēn, tysk (sich) versehen; jf. for-
BETYDNING OG BRUK
1 
refleksivt
 
forse seg
 se på noe så man tar skade eller blir (for) preget av det
1.1 
i folketroen, om gravid kvinne
 se på noe (særlig noe avskrekkende), slik at fosteret tar skade eller blir preget av det
EKSEMPEL
  • hun hadde forsett seg på en stygg skapning
SITAT
  • [moren] måtte ha forsét sig på en spanierinne, dengang hun gik frugtsommelig med henne
     (Bjørnstjerne Bjørnson På Guds veje 86 1889)
1.2 
se for mye på (noe tiltrekkende)
; bli, være (for) sterkt opptatt eller betatt av (noe(n))
SITATER
  • vogt dig vel, forsee dig ei paa sæterjenterne
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 358)
  • Narcissus forså seg i sitt eget speilbilde
     (Finn Skårderud Uro LBK 1998)
2 
refleksivt
 
forse seg
 begå en feil av uvitenhet eller vanvare
; forsynde seg
EKSEMPEL
  • han har forsett seg grovt
UTTRYKK
forse seg mot (noen)
fornærme, krenke (noen)
; begå utuktig handling mot (noen)
  • [han] har seks ganger forset sig mot smaapiker
     (Morgenbladet 1929/353/1/1–2)