Det Norske Akademis Ordbok

formørkelse

formørkelse 
substantiv
BØYNINGen; formørkelsen, formørkelser
UTTALE[fårmø´rk(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til formørke, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å formørke(s)
 | jf. solformørkelse, måneformørkelse
SITAT
  • et teppe av fugler lettet fra grenene, skygget for himmelen og alt ble stille, som ved en formørkelse
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)
2 
overført
 det å formørke(s), forvirre(s)
SITATER
  • jeg misunder dig ikke din formørkelse
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 58 1915)
     | din blindhet
  • Munch ser sin venn styrte ned i sinnsforvirringen, formørkelsen
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch 189 1996)