Det Norske Akademis Ordbok

forhøre

forhøre 
verb
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårhø:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk vorhoren eller tysk verhören
BETYDNING OG BRUK
1 
utspørre (en person) for å få rede på en saks rette sammenheng
EKSEMPEL
  • lærerne forhørte elevene for å få vite hvem som var skyld i ulykken
SITAT
  • det var min mening å forhøre Lorenzo om [episoden] etter kirkemøtet i dag
     (Vibeke Løkkeberg Purpur LBK 2002)
1.1 
særlig jus
 oppta politiforklaring eller rettslig forklaring av (en person, for å avgjøre om det skal reises tiltale)
SITATER
  • de to nubiere skal fængsles og forhøres
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 189 1873)
  • du skal forhøres først, så dømmes, hænges
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 27 1873)
  • jeg skulle skrive om en inder på flukt fra det norske fremmedpolitiet. Han skulle bli arrestert, forhørt og fengslet, men klare å rømme igjen
     (Tove Nilsen Skrivefest LBK 2005)
2 
refleksivt
 
forhøre seg
 spørre seg for i den hensikt å få vite noe, for å bli klar over noe e.l.
SITATER
  • tror du, jeg ikke har forhørt mig hos nogen anden end dig?
     (Jonas Lie Gaa paa! 299 1882)
  • De, Ringdal, må forhøre Dem i lånekassen
     (Henrik Ibsen De unges forbund 126 1874)
  • forhør dig bare om, hvad det er for meninger, som har kurs blandt radikalerne
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 24 1886)
  • ikke refleksivt
     
    nu vilde jeg forhøre hos Dem, om De kunde tage den paa forlag
     (Knut Hamsuns brev I 236)
  • i Caesarea solgte jeg mitt esel for en håndfull drakmer og forhørte meg om mulighetene til å få skipsleilighet
     (Jan Christopher Næss Jotapata LBK 2001)