Det Norske Akademis Ordbok

forbigå

forbigå 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLforbigåelse
verbalsubstantiv
forbigåelse
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
se også forbigåelse og forbigående
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 gå forbi
; passere
2 
la noe passere uten å bry seg om det eller dvele ved det
SITATER
  • «[Pianoet] tilhører min datter,» sa Danielsen med halvkvalt stemme. «Saa maa vi forbigaa det [sa byfogden]. Alt det andet indbo tilhører Dem, hr. Danielsen?»
     (Rudolf Muus Paa jagt efter Blenda Svanholm 38 1919)
  • jeg skulde ha forbigaat ham nu, som jeg forbigaar utallige andre opdiktelser om mig i bladene
     (Knut Hamsuns brev. Supplementsbind 160)
UTTRYKK
forbigå i taushet
unnlate å nevne (noe)
2.1 
passere uten å legge merke til
; glemme å ta med
; glemme
EKSEMPEL
  • føle seg forbigått
SITATER
  • det kan vel hænde, at jeg har forbigaaet et og andet, som helst burde være medtaget
     (Oluf Rygh Norske Gaardnavne. Forord XIV 1898)
  • efter lange, bitre år, forbigått og oversett
     (Jens Bjørneboe Jonas 95 1955)
3 
(urettferdig) sette noen ut av betraktning ved ansettelse
EKSEMPEL
  • hun ble stygt forbigått ved ansettelsen av ny fylkesmann