Det Norske Akademis Ordbok

flåse

flåse 
verb
BØYNINGflåset / flåste, flåset / flåst, flåsing
UTTALE[flå:`sə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. dialektalt flåse 'være flåsete', flase 'være skjødesløs i opptreden, antrekk, uttalelser', islandsk flasa 'forhaste seg, være tankeløs'; beslektet med flus
BETYDNING OG BRUK
komme med fleipete, uvørne bemerkninger
; være flåsete
SITATER
  • han flaaste nok bare
     (Hans E. Kinck Naar Kærlighed dør 51 1903)
  • du gir deg til å le og flåse med den unge lapsen
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker VIII 143)
  • hun begynte å spøke med at jeg var homo. Jeg tok meg nær av det, men flåset tilbake i samme stil
     (Marita Liabø Brytning 242 2000)
UTTRYKK
flåse (noe) bort
si noe tullete, meningsløst for å slippe unna noe mer alvorlig, vanskelig
  • [jeg] forsøkte å fortelle henne hva som hadde skjedd … Hun bare flåset det bort
     (Christopher Friis-Baastad Grøndahl og Arne Svingen Lenket LBK 2010)