Det Norske Akademis Ordbok

flagellant

flagellant 
substantiv
BØYNINGen; flagellanten, flagellanter
UTTALE[flagela´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin flagellans (genitiv flagellantis), presens partisipp av flagellare 'piske'
BETYDNING OG BRUK
1 
person som driver selvpisking, som ledd i askese
; selvpisker
 | jf. flagellasjon
SITATER
  • flagellanternes skarer svang svøperne om sine skuldre
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 155)
  • flagellanten er allerede en mindre ren variant av mystikeren
     (Lorentz Eckhoff Adelsmannen 199–200 1938)
  • [hun] svingte pisken over seg selv med flagellantens villskap og drev de onde ånder ut, en etter en
     (Ebba Haslund Hver i sin verden 80 1976)
  • jeg vil tro det ikke var hverdagskost, selv for flagellanter, å få et selvvalgt martyrium dumpende i fanget på den måten
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 116 1999)
2 
person som pisker seg selv eller partneren for å oppnå seksuell tilfredsstillelse
 | jf. flagellasjon