Det Norske Akademis Ordbok

fåne

fåne 
substantiv
BØYNINGen; fånen, fåner
UTTALE[få:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk fåne 'tosk'
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 uvettig skapning
; tåpe
SITATER
  • han stumler i vei som en fåne, skremmer dyrene og plager henne
     (Jens Hagerup Juvi 21 1928)
  • en fåne, som ikke visste hva han ville
     (Anders Saus Brødrene på Hundholmen 91 1977)