Det Norske Akademis Ordbok

eventyrer

eventyrer 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; eventyreren, eventyrere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
eventyreren
ubestemt form flertall
eventyrere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[e:`v(ə)ntyrər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av eventyr med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som søker eventyr
; vågehals
; lykkejeger
; svermer
SITATER
  • vogt dere for eventyr og for eventyrere
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker IV 132)
  • eventyreren Thomas Ryer [forlot] den norske hovedstad i ballon
     (Lys og Skygge 1908/nr. 10/29 Kristian F. Biller)
     | fra historien «Den stjaalne Ballon»
  • en begavet ærgjærrighet og æventyrer
     (Peter Egge Lænken 146 1908)
  • jeg har i to år vært en landflyktig eventyrer som har levet på surrogater
     (Øvre Richter Frich Gullåren (1936) 155)
  • det kom så mange eventyrere for å fylle [kongen] med skvalder
     (Aksel Sandemose Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 103 1950)
  • hos eventyreren er eventyret levende. Han vil bare det vanvittige, det umulige og det vidunderlige
     (Axel Jensen Ikaros 125 1957)
  • [Saint-Exupéry] skrev om eventyreres manglende respekt for elementene
     (Tove Nilsen Etter Kairo 179 2000)
  • de hadde ikke lyst til å få slike eventyrere og døgenikter til naboskap
     (Toril Brekke Gullrush LBK 2008)