eventyre
verb
BØYNINGeventyret, eventyret, eventyring 
preteritum
eventyret
perfektum partisipp
eventyret
verbalsubstantiv
eventyring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[e:`v(ə)ntyrə]
ETYMOLOGI
via middelnedertysk eventuren, fra (gammel)fransk aventurer, (s’)aventurier, avledet av aventure 'eventyr'; se eventyr; jf. også svensk äventyra, dansk eventyre
BETYDNING OG BRUK
1
muntlig
sette på spill
; risikere
SITAT
-
eventyre sin bedrifts og sin egen fremtid(Drammens Tidende 1961/215/3/2–3)
2
muntlig
spille hasard
; spekulere
SITAT
-
vi kan ikke eventyre med folks penger(Arbeiderbladet 1984/8/9/1)
3
sjelden
reise på lykke og fromme (og oppleve merkelige ting)
SITATER
-
i flere dage hadde de eventyret sig tilbake gjennem alle de småbyer ved Seinen
-
[far] blunket vittig til meg og sa: Det er ikke alle eventyr som lar seg eventyre