esplanade
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; esplanaden, esplanader 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
esplanaden
ubestemt form flertall
esplanader
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[esplana:`də]
ETYMOLOGI
via fransk esplanade, fra spansk esplanada, avledet
av esplanar 'jevne'
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre eller utenlandske forhold
plass mellom citadell og befestet by i eldre tid
; åpen plass eller bred gate
SITATER
-
en mæktig aapen esplanade(A-magasinet 03.11.1927/9)
-
de [gikk] promenader sammen, hver søndag, arm i arm, likeså flott som et grossererpar langs en esplanade(Erik Fosnes Hansen Beretninger om beskyttelse 217 1998)