ergativ
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; ergativen, ergativer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ergativen
ubestemt form flertall
ergativer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[æ´rgativ]
ETYMOLOGI
fra nylatin (casus) ergativus, til gresk ergates 'arbeider'
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap, i visse språk
kasus for subjektet til et transitivt verb